Kategori: Historier

The secrets no one will tell Kapitel 2 forts.

09.des.2011 ♥ 16:53 - Historier Kommentarer (1)

Sorry for at jeg ikke postet en ny del av historien igår, men gjør det jo nå så det går nok bra ^^

"Tell me when I'm dead. Is it sleeping on the words that you said? You're better off dead", sang jeg med full hals
sammen med Alaina Beaton mens jeg danset med støvsugeren.
  En ringing kom i det fjerne, og jeg visste at ringingen ikke kom fra ipoden. Jeg slo av støvsugeren, trakk ut øreproppene og hørte etter. Ringingen kom igjen, og den kom fra døren. Jeg sukket. Hvem kan det være? Sikkert bare noen som skal selge noe. Jeg jogget bort til gangen og snappet til meg pilotbrillene til faren min som lå der ved gangen, man vet jo aldri når disse øynene vil lyse. Jeg tok de på meg og åpnet opp døren. Men det stod ingen der. Jeg stakk hodet ut og så meg rundt.
  "Hallo?"
  Ingen svar. Jeg sukket. Sikkert noen små barn som lekte ring på spring. Jeg skulle til å lukke døren, før jeg fikk en briljant ide. Jeg smilte til meg selv og stakk føttene mine inn i de lyseblåe conversene mine. Disse ungene ville angre på at de tulte med dette huset her. Jeg løp opp til gaten og begynte å jogge litt bortover den veien som ikke var sperret av huset til Mr. og Mrs. Dolce.
  Jeg jogget ikke langt, men et stykke. Men jeg så ikke noen små unger på veien. Jeg ble enda mer forvirret og gikk rolig tilbake. Hvem i hulleste ringer på, to ganger, og bare forsvinner, visst det ikke var noen små barn som lekte ring på spring? Jeg skjente et grøss nedover ryggraden og gikk ned til huset. Kroppen min stivnet til, pusten min gikk fortere og jeg så med store øyne på en bukett som lå utenfor inngangsdøren med mine favoritt blomster. Røde roser. Jeg svelgte bort den store klumpen jeg hadde fått i halsen og gikk nølende bort til buketten og løftet den opp. Den var ikke der for litt siden. Kanskje den som ringte på tok den buketten utenfor døren? Men hvorfor tok han ikke bare buketten foran døren før jeg åpnet opp i stedet for å la meg tro at det bare var noen barn som lekte ring på spring? Dessuten, hvordan visste den personen at jeg ville lette etter de ungene jeg trodde bare lekte seg? Men det jeg visste, var at jeg fikk en guffen følelse av dette. Jeg tenkte litt mer over det, før jeg begynte å lette etter et kort. Det kunne jo være fra Kevin, selv om det sikkert mest sansynelig bare er ønsketenking. Men det kan jo være at han ringte på, og klarte å gjemme seg når han hørte meg komme. Han er jo tross alt utrolig rask. Også fordi han kjenner meg så godt, så visste han at jeg ville tro det var noen barn som lekte ring på spring, og ville løpe etter de sånn at han kunne levere buketten uten å møte meg face to face, og heller skrive på kortet det han ville si til meg. Men det var ikke fra han, fordi visst det hadde vært fra han, ville det ligget et kort inni bukketen. Magen min knøt seg, og jeg ble kvalm av å se på buketten. Jeg tok bedre tak rundt papiret som hang rundt stilkene og gikk bort til den store kassen med boss som lå noen få meter unna huset vårt. Jeg hev bukketen oppi kassen og så rosene fly i luften og lande uhørlig oppi der sammen med resten av tingene som lå der. Jeg sukket og gikk tilbake til huset. Det er trist at man må hive noe så fint.

Luna

The secrets no one will tell Kapitel 2

01.des.2011 ♥ 18:06 - Historier Kommentarer (4)

 

"Falling behind?"
  "Dead by april."
  "Everything?s is an illusion?"
  "Mayday Parade."
  "Wow, du er sykt flink til å huske sanger fra forskjellige rocke band", sa Alice og så på meg med store øyne
  Jeg lo.
  "Vet."
   Vi stoppet foran blokken der hun bor og smilte til hverandre.
   "Vell..." begynte jeg og tok ranselen foran magen og åpnet den opp. "Her er blåbærmuffinsen din, sjokolademuffinsen din, sitronmuffinsen din og vaniljemuffinsen din som du kjøpte i sted da vi var på butikken", forsatte jeg og gidde henne muffinsene.
  "Takk for at du gadd å bære muffinsene mine! Vi ses i morgen på skolen", sa hun muntert, blunket til meg og balanserte muffinsene opp trappene til inngangsdøren og greide så vidt å åpne den tunge eikedøren på gløtt og skli inn gjennom sprekken.
  Jeg så på henne og lo. Det så ganske komisk ut i grunn. Jeg trakk ut melkesjokoladen som jeg hadde kjøpt, før jeg tok ranselen tilbake på ryggen og gikk mot huset. Jeg åpnet papiret rundt sjokoladen og tok en stor bit, før jeg stappet hånden ned i den ene lommen på hettegenseren og lette etter husnøkkelen mens jeg gikk. Sjokoladen smeltet på tungen, og fikk meg til å huske hvor mye jeg elsker sjokolade. Jeg fant ikke nøkkelen før jeg stod utenfor ytterdøren. Hadde tydeligvis ganske mye ting i lommene når jeg brukte hele to minutter på å finne en nøkkel.
  Den svarte katten vår, Lucy, kom mjauende mot meg og strøk hodet sitt mot beinet mitt. Jeg smilte og strøk henne lett over ryggen, før jeg stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet, vridde rundt og åpnet døren. Jeg sparket av meg skoene og trakk ned hetten. Det blonde håret mitt med krøller datt ned på bryste mitt, hadde stappet mesteparten av håret inn i hetten. Aner ikke hvorfor jeg gjør det, har vel blitt en vane. Jeg forsatte opp mot rommet mitt og skiftet til noe mer behagelig, før jeg begynte med leksene.
  Jeg puttet øreproppene inn i ørene, slo på sangen You want av Porcelain and the Tramps og begynte å støvsuge. Hadde ikke akkurat noe bedre å gjøre. Leksene var ferdige, det var ingenting gøyt på TV, jeg hadde lagd middagen min og Alice
er på åttiårsdagen til mormoren sin.

XoXo Luna ♥

The secrets no one will tell Kapitel 1 forts.

25.nov.2011 ♥ 23:34 - Historier Kommentarer (5)

 Da vi kom til det milelange gjerdet som omringet skolen, åpnet Alice porten til gjerdet mens hun fortsatte å skravle om Lucas og hvor perfekt han er. Jeg nikket og svarte der jeg skulle svare mens jeg gikk nærmere og nærmere skolen. Men ikke lenge etter jeg hadde komt meg inn i skolegården, fikk jeg øye på Kevin Summer, ekskjæresten min, og stivnet til. Han gikk mot gymsalen sammen med noen kompiser med en svær fotballbag rundt skulderen. Er hundre prosent sikker på at han og fotballaget har fri de første timene for å kunne trene til den store kampen mellom laget vårt, Hell Eagle og motstanderlaget, Wild Cats om to uker. Det brune håret hans var ganske så vått, men på magiskvis klistret ikke håret hans seg til huden. Jeg lukket øynene og tenkte på de krystallblåe, vakre øynene hans som så i inn i mine øyne, armene hans som holdt beskyttende rundt meg, den veltrente kroppen presset mot min og de varme leppene som søkte mine. Enda et fjernt minne.
  Jeg tørket fort bort en tåre som hadde smettet ut bak øyelokket og som hadde greid å skli halvveis nedover kinnet mitt.
  Dagen vi, eller jeg slo opp, husker jeg like godt som den dagen øynene mine lyste. Han hadde fortalt meg at han elsket meg, og jeg ble redd. Det ble rett og slett for mye for meg, var jo bare 14 år. Så for å ikke få et hysterisk anfall, begynte jeg rett og slett å kjefte han huden full, og sa til og med noen svært stygge ting. Når jeg tenker over det, så fikk jeg et hysterisk anfall. Man gjør ikke sånt helt uten videre, spesielt ikke en som meg. Visst jeg kunne ha spolt tilbake til den dagen, ville jeg prøvd å kontrollere meg og snakket med han om det. I flere måneder nektet jeg å spise og gikk ned nesten syv kilo. Jeg straffet på en måte meg selv, for hva jeg hadde gjort, for hva jeg hadde ødelagt. Jeg ble kvalm bare av å se på meg. Jeg likte ikke den jeg hadde blitt. I dagevis satt jeg meg rett ned på sengen etter at jeg hadde komt hjem fra skolen i et mørkt rom og tok på metal rock som var så høyt på at bordet cd-spilleren stod på, begynte å riste. Jeg liker ikke så godt metal rock, for å være ærlig. Men det fikk meg til å ikke tenke enda mer på hvordan jeg hadde ødelagt et så perfekt forhold bare fordi jeg ble redd, i stedet for å snakke om det til ham. Etter det har han ikke greid å snakke til meg, og han greier til og med så vidt å se på meg, noe som ikke går så bra når vi er lab-partnere i. Det er nesten grusomt å tenke på hvordan et så godt forhold plutselig kan knuses i tusenmillioner små biter i løpet av en dag.
  Alice begynte å riste i meg. Jeg åpnet opp øynene, og så rett inn i de bekymrede sjokoladebrune øynene hennes.
  ?Er det noe?? sa hun bekymret.
  Jeg ristet fort på hodet.
  ?Nei da! Det er ingenting. Men vi må kjappe oss, mattetimen begynner snart?, sa jeg og festet fort opp et falskt smil.
  For at hun ikke skulle se hvor mye jeg slet med å holde oppe smilet, tok jeg tak i hånden hennes og dro hun med meg inn i skolebygget.

Luna ^w^

The secrets no one will tell Kapitel 1 forts. ^^

17.nov.2011 ♥ 19:04 - Historier Kommentarer (4)

Jeg begynte å gå sammen med noen andre fra nabolaget som også skulle til skolen. Det vil ikke si at jeg akkurat "gikk" med dem. Jeg bare rettere sagt gikk den samme veien som de, alene, mens de andre gikk sammen med gjengene sine. Det tok ikke mer enn toppen to minutter til jeg var der ved boligblokken der Alice bor. Jeg stoppet og så mot den store eikedøren til den tjuefemetasjes lange bygningen der Alice om bare noen få sekunder eller minutter vil komme ut fra. Etter en fem minutters venting, kom Alice ut fra døren, trippet ned trappene og stilte seg under paraplyen min. Den høye og slanke jenten med det korte, brune håret som var satt opp i en søt liten tutt var min bestevenninne, Alice. Hun gikk med svære nerdebriller uten glass, bare for å piffe opp den kjedelige skoleuniformen til skolen vår som besto av et kjedelig skjørt med svarte og blåe ruter, en hvit skjorte og en blå vest som matcher skjørte.
  "Hei", sa jeg og trakk hetten bedre over hodet i tilfelle de lilla øynene mine kom til syne.  
  Alice rynkte pannen da hun så hva jeg gjorde.
  "Hope da. Du må glemme den lille ulykken. Det er flere år siden det skjedde", maste hun irritert, nesten klagende.
  Jeg smilte unnskyldende. Lucas Olsen, den gutten Alice liksom skal gifte seg med når hun blir større, kom ut fra nabolaget der han bor. Så da Alice åpnet opp munnen for å forsette å mase, pekte jeg fort, men diskré mot han.
  "Se!" sa jeg, og Alice så fort mot der jeg pekte og lyste opp da hun så han.
  Så glemte hun det hun skulle si og begynte å skravle om Lucas og fremtiden deres som de skulle ha
sammen.
  Den lille "ulykken" som hun snakket om, husker jeg like godt som om det skjedde i går.  Det var på den tiden jeg ikke gikk med hette over hodet døgnet rundt. Jeg var ganske populær før den dagen. Alle ville være med den jenten som hadde de nydelige lilla øynene. Vi så en film jeg ikke husker helt hva het, var nok for opptatt med å skravle med vennene mine i gjengen min. Men helt uten videre, begynte øynene mine å lyse. Siden da kalte alle meg for et missfoster. De vennene jeg trodde var ekte, viste seg å bare være falske. Til slutt var jeg bare den jenten med de grusomme øynene som ingen ville være med. Og siden da har jeg alltid gått med hette over øynene, selv når sola skinner.

Luna ^w^

The secrets no one wil tell. Intro + kapitel 1

10.nov.2011 ♥ 17:31 - Historier Kommentarer (5)

Jeg tenkte å ha et lite prosjekt på denne bloggen, eller hva du kan kalle det ^^ Jeg har holdt på med en historie en stund nå, og har tenkt til at hver Torsdag skal jeg poste noen deler av historien min, nesten som en serie der du må vente et hel uke på å se, eller som du må her, lese neste del x3

Intro
Jeg husker en drøm jeg drømte hver natt da jeg var liten, til jeg var elleve. Jeg trodde ikke den drømmen kunne være et minne. Hvem ville ha kunnet vite det? Men den var like virkelig som at jeg er en outsider på skolen.
Drømmen startet med at en liten jente ble dratt av en gutt som var i værtfall elleve år eldre enn henne selv. De lagde fotspor i snøen mens de gikk. Det hadde nesten nettopp sluttet å snø, og det var kaldt, så jenten gikk med et rosa skjerf og en matchende kåpe. Gutten og jenten gikk lengre og lengre vekk fra det hvite huset, som var like hvitt som snøen, der noe som lignet på lyn kom fra.
Det neste av drømmen var at den lille jenten og gutten stoppet foran et ildrødt hus. Det huset jeg nå sover i, spiser i, gjør lekser i, kler på meg i osv. De nåværende foreldrene mine åpnet den hvite døren og så på de med triste øyne, mest på den jenten som hadde gjemt seg bak den ene foten til gutten. På et skilt ved siden av døren stod det navnet Burn på. Videre husker jeg ikke, fordi hver gang jeg kommer der i drømmen, våkner jeg. Som om resten av minnet ikke ville bli vist. Men nå er det jo fire år siden jeg drømte den drømmen sist. Heldigvis.

Kapitel 1
"Sikker på at du ikke vil at jeg skal kjøre deg og Alice til skolen, Hope?" ropte faren min fra badet som lå ved siden av gangen.
"Nei da, pappa. Det går bra!" ropte jeg tilbake, før jeg trakket føttene inn i lakkskoene som var en del av skolekodeksen, hev sekken bak på ryggen og trakk ut en svart, alminnelig paraply fra paraplyholderen.
Ute pøste det ned med dråper fra mørke skyer som dekket hele himmelen. Dråpene landet med et uhørlig plask på bakken og forsvant ut i evighetens mørke. Jeg åpnet opp paraplyen, før jeg lukket døren bak meg og tok paraplyen over hodet. Jeg tok på meg øreproppene som hang slapt på brystet mitt, før jeg smøg hånden ned i lommen til hettegenseren og fant frem den rosa ipoden min. Jeg bladde nedover sangene på ipoden og tok til slutt på sangen, Hot fra Avril Lavigne, og hørte den pene stemmen hennes synge fra øreproppene. Egentlig trengte jeg ikke å ta på noen musikk. Jeg vil ikke rekke å høre halve sangen enn gang før jeg har komt til blokken der Alice bor med lillesøsteren sin og de to foreldrene hennes som aldri er hjemme, men nesten alltid på forretningsreiser med jobbene sine. Foreldrene mine har også sånne jobber der man ofte må gå på forretningsreiser, men de går ikke på halvparten av reisene enn gang, noe jeg er veldig glad for.

Luna ^w^

Novelle: Det gyllende vannet

10.sep.2011 ♥ 22:10 - Historier Kommentarer (3)

Vinden røsket og dro i det hazelbrune håret mitt og i den rosa sommerkjolen min, men føttene mine var som støpt oppå den store steinen. "Hallo? Er du der? Sasha!?" sa den masende stemmen til Alice fra mobilen. Hendene mine åpnet seg, og i et brøkdel av et sekund, landet mobilen på steinen og stemmen til Alice ble borte. Det samme ble det rosa dekselet til mobilen. Men jeg enset det ikke. Visste ikke jeg hadde sluppet den enn gang. Øynene mine hvilte bare på det blåe havet som lyste. Det var som å se på den blåeste himmelen du noen gang har sett. Beina mine bevegde seg ned fra steinen og bortover sandkornene som tilhørte stranden. Lengre og lengre vekk fra den røde sportsbilen min og mobilen min. Det eneste som var i tankene mine, var om dette var en drøm, eller om jeg virkelig går inn i en verden jeg aldri ville ha trodd fantes i mine villeste drømmer.

-Synnes?

Luna ^w^

hits